Hjemreise, katastrofe og ei mektig bok.

I dag var det pakket for hjemreise...eller...

... altså, jeg blir liiiiiitt stresset anngående dette med ordet hjem. Jeg har bodd 16 år i Odda, det er der min barndomshjem er, likevel er det VELDIG fjernt for det jeg vil kalle hjem. Riktig nok har jeg foreldrene mine der, mange minner osv. men det er ikke mitt hjem. Så har vi 4 år på Voss. Når jeg bodde på Voss var det definitivt hjemmet mitt. Jeg trivdes veldig godt på Voss (som jeg LUUURER på om jeg muligens har nevnt noen ganger før), og veeeeldig godt det siste året. Så har vi Stavanger da... Jeg er i det siste virkelig begynt å kjenne på at jeg føler Stavanger er mitt nye hjem. Spesielt når foreldrene mine var der i helgen, og jeg stolt kunne fortelle dem litt om byen og til og med lede dem frem til ulike plasser...

ANYWAY! i dag var det duket for reise til Odda. Jeg tok taxi (VIIIRKELIG begynt å bli et bymenneske) ned på byterminalen, gikk ut av taxien og skjønte ikke katastrofen før taxien var long gone... JEG HADDE GLEMT ØREPROPPENE! Kaldsvetten piplet frem straks... Busstur på rundt 5 timer uten musikk? Er det mulig? Kommer jeg til å overleve? Alle de styggeste ordene jeg kan rullet rundt i hodet i en forferdelig fart. Det er i slike øyeblikk som dette jeg forbanner at jeg ikke har fått fingeren ut av rompa og tatt billappen. Jeg beit tenna sammen og satt meg inn på bussen. Jeg er faktisk en av de menneskene som er veldig fan av buss. JA, jeg LIKER å ta buss. Liker å synke ned i sete, ha beina oppetter vinduet (burde kanskje vurdere å slutte med det nå som jeg er blitt voksen og greier) og digge til...MUSIKK! Som jeg ikke hadde i dag. Det ble derfor en tur fylt av barneskrik, mennesker som ropte i telefonen, gamle mennesker med kols som hosta og nøys og gud vet hva... Men så tok jeg opp boka mi. Jeg fikk boken "Spis Elsk Lev" skrevet av Elizabeth Gilbert til bursdagen min. Jeg vil skrive om denne når den er ferdig lest, men jeg kan avsløre så mye at boken fikk meg til å stenge ute resten av verden, glemme tid og sted, og få tårer i øynene...

I morgen er det jobb, og jeg gleder meg så fælt at jeg vet ikke RIIIIKTIG hvilke bein jeg skal stå på...