Tar Sofie Amundsens hånd og prøver å henge på...

Jeg hadde klokken på 7 i dag, men utsatt og utsatte, og plutselig var klokken blitt 8:00. Sto opp, hadde en bedre frokost og den største koppen med kaffi. Deretter var det å sette seg ned ved skrivepulten... Jeg tok et godt grep rundt Sofies hånd og prøvde å henge med på at filosofi er KJEKT! Enda en KJEMPE kopp med kaffi måtte til... Jeg møtte både Aristoteles, Platon, Kant og alle disse gutta, men det var jaggu ikke alltid jeg skjønte hva det var de plapret i vei om. . . Hva er moral, hva er frihet, hvorfor er vi til, hva gjør vi her?

Etter noen timer kjente jeg frustrasjonen boble... Hva var det de drev på med? Hvorfor i ALLE DAGER skulle de drive å prakke alle disse merkelige tankene, teoriene og lovene på meg? Jeg har det jo fint AKKURAT sånn som jeg har det. Jeg gjør mine moralske handlinger i tråd med samfunnet hver eneste dag (reiser meg for gamle damer på bussen bl.a) og skjønner ikke hvorfor folk skal vite hvorfor og hvordan og hva de nå vil vite hele tiden...

Jeg tok små pauser inni mellom, vasket klær, spiste, danset litt for meg selv for så å prøve og følge med videre på den vannvittige reisen til denne Sofie (som jeg kjenner at jeg egentlig ikke liker lenger)

Tilslutt var det nok!! Jeg konkluderte med at jeg hadde ivertfall fått ned noe av hva disse karene prøvde å forklare meg på papir, og holder ikke det til breddetesten på torsdag er det ikke verdens undergang å stryke! Det er helt sant, verden vil ikke gå under av den grunn!!

(Dagens ord; De fleste filosofer ender opp som SPIKSPENNA GÆRNE!!)

En hjertesak. . .

Jeg har sittet i noen timer å lest Ex.Phil her nå, og kan ikke beskrive hvor lei jeg er av å skrive ordet determinisme! Jeg tar derfor en liten pause, kjekkere å skrive om en virkelig hjertesak.

Jeg har vokst opp i en familie som har lært meg å ta vare på alle mennesker, uansett hvordan de er stilt i sin hverdag. Når jeg var mindre var vi med på endel turer med psykisk og fysisk utviklings hemmede. Jeg tror det er dem som har lært meg mye om hvordan jeg er i dag. Det finnes ikke en menneskegruppe som er herligere samtidig som de er så krevende.

Her snakker man om ekte levende mennesker. Grunnen til at jeg liker psykisk utviklingshemmede så godt er at det ligger ikke for dem og være falsk. Liker de deg ikke, liker de deg ikke. De legger ikke noe i mellom, de sier det de mener. Ikke noen falske fraser om hvor snill og god du er.
Når man legger til rett for at de skal få en fin dag, og være lykkelig er det ingen bedre følelse på denne jord som er bedre enn vist de virkelig får en fin dag. Det er så utrolig godt å se deres smil, for man vet det er ekte, det er så godt å kjenne deres kjærlighet, for man vet at det virkelig kommer fra hjertet.

At jeg har blitt den empatiske personen jeg er i dag tror jeg har veldig mye med at min familie gav meg muligheten for å bli kjent med ulike psykisk funksjonshemmede. Jeg lærte tidelig at det å glede andre, det gleder meg... Legge til rette for at en person kan få en utvikling og bra hverdag er veldig viktig, om man har en funksjonshemning eller ikke. Det skal så ufattelig lite til av og til, bare det å gi en ekstra klem, legge merke til at personen har kledd seg ekstra fint en dag eller at hun/han har lært seg noe nytt siden sist. Husk å gi 10 positive kommentarer for hver negative dere gir!

http://www.mtv.com/videos/true-life-i-have-autism/1554937/playlist.jhtml

Jeg vil anbefale alle å se videoen som har som hjertesak å legge til rette for en utvikling i hverdagen til mennesker som trenger litt mer hjelp enn andre.

Dagens ord; Den største glede man kan ha, det er og gjøre andre glad! :)

The Hispanic is back...

... vi var nesten redd for at han var dø, men han dukket opp igjen i dag på hjemveien.

Nok en dag har vi som gruppe 4 på barnevern hatt en UTROLIG morsom dag, samtidig som vi har klart å være effektive. Det finnes så mange fine personligheter i denne gruppen. Vi blir stadig mer sammensveist, nesten som en fin liten reserve familie. Det er godt vi alle er diskre når maten blir fordøyd.

I dag var det også duket for film, Jenta som lekte med ilden. Jeg ville ha god tid, så vi gikk tidlig hjemmefra. Det jeg hadde glemt var at Frøken Panda har fått trykt opp en full tank av noz i ræva, så vi var jo AAAALT for tidlig ute.
Det var KOOOOS med film etter noen intensive dager med skolearbeid. Etter min mening var 2. filmen bedre enn 1. I forhold til boken har den selvfølgelig sine feil og mangler, men jeg følte at det som var tatt bort eller endret på i denne filmen var noe mindre vesentlig enn i 1. filmen.

På vei hjem fikk jeg nok en gang bekreftet at været i Stavanger lider av schizofreni. Det var opphold når vi gikk ut fra kinoen, begynte så vidt å duskregne litt... Akkurat i det vi var kommet vekk fra tak åpnet himmelen seg seriøst. DET PØSTE NED! Det tok ca 4 min (akkurat nok tid til at man var gjennomvåt) også var det opphold igjen. Schizo I tell you. Skal heller bite i meg stoltheten og invistere i en paraply litt sånn etterhvert.

Jeg lærer nye ting om Stavanger hver eneste dag. I dag lærte jeg at mennesker i den polske gaten liker å ha høylytt sex med soveromsvinduet på vidgap...

Interne for dagen;
Den Svenske drive å ugle seg, mens Therese og jeg sitter i redet og ruge...
Dagens svenske ord; Miffo

En helt normal søndag i Nymansveien 110

Da jeg våknet i dag, rundt 11 (HELT utrolig at jeg ikke klarte å sove lengre, i og med at jeg og Tese satt oppe til rundt halv 8) var det ut for å finne seg vann. . .Ut av døren finner jeg en sykkel stående i gangen. Jeg syklet nemmelig hjem fra byen i går. Det var uuuutrolig morsomt! (Lurte litt på, er det ikke slik at man kan få bot for å kjøre sykkel i fylla?) De har startet opp med sykler man kan låne fra sentrum i et døgn. Et utrolig fint tilbud vist folk bare bruker det på riktig måte.
( http://www.aftenbladet.no/lokalt/article1081117.ece )

Så vi i Nymansveien 110 hadde det morro på morningen med å ta sykkelturen fra gangen og inn på kjøkken. Uuuuutrolig masse morro man kan ha det med en sykkel.

Tese og jeg syklet på en sykkel ned til Nytorget hvor vi parkerte den. Det var en meget interessant tur, som helst gjekk fint. Deretter var det duket for omvisning. Jeg så gamle byen med sjarmerende gamle hus, jeg så horestrøket uten horer og jeg så tårn og kanoner. Det som likevel fascinerte mest av alt var at Stavanger mener vist de ikke har nok rundkjøringer allerede, så de har kjørt på med en rundkjøring utpå sjøen. . .

Det har med andre ord vært givende dagen-derpå sammen med min søde Sambis!

Hvor faen blir du av?

Så ligge jeg her da. Klokken er så alt for masse, og jeg begynner å mistenke at jeg enten har glemt å melde flytting til Jon Blund, eller at han rett og slett bare har glemt meg. Et annet alternativ er at jeg har prøvd å fylle hode mitt med for mye informasjon samtidig i dag, og nå vil det rett og slett ikke la meg være i fred. . . Uansett, i morgen...eller om noen timer, skal jeg stå opp og jeg ser frem til det allerede. Skal nemmelig få gjennomført grilling som jeg har mast om til alt og alle siden jeg flytta til Stavanger. JEG ER KLAR!

Manda'morra blues!

Startet dagen i monstersalen med Ex.phil, hang ikke litt med i dag. Måtte ta meg kraftig sammen mange ganger, og stikke hull på boblen min utallige ganger. Når jeg var ukonsentrert fra før gjorde det ikke ting veldig mye lettere når jeg hadde en nabo som var nett like ukonsentert!

Jeg vil bruke noen ord for å si at; Power! Du skjønner bare ikke hvor UUUUTROLIG viktig den klemmen var!

Det var deretter duket for en avslappet forelesning i sos.Ped, med en typisk førskolelærer... Veldig artig med mennesker som har så mye energi, samtidig som de har så mye kunnskap og virkelig brenner for det de gjør.

Jeg vil videre virkelig ANBEFALE for alle som er klar for et SKIKKELIG måltid til en billig penge til å gå i lærerkantinen. Jeg og min døve venn aka Jokke spiste reinsdyr karbonader der i dag, og det var bare UUUUTSØKT. Deretter var vi oppi bokcafen for en kaffi og to. Når koffeinet slo til i kroppen satte jeg meg ned for å lese!

Deretter var det PUMP på G. Fikk med meg PokerFace i dag også!

Verdig avslutning!!

Skriver dette innlegg for å takke mine kollegaer, takke dem for at de er EVIG søte hele gjengen! Takker for at de har tatt godt vare på meg og mine, og vist en omsorg som gjør at man føler seg trygg i en utrygg situasjon. Det er viktig at dere får skryt, så dere forsetter den samme gode jobben som dere gjør. . .

I den grad dette kan være en god situasjon, har det vært det for meg...og det er mine kollegaer en stor del av!

Tusen Takk for det!!

En buss sjåfør en buss sjåfør det er en person med godt/dårlig/hyggelig humør. . .

I skrivende stund sitter jeg på Haukeliekspressen fra Aksdal (KA FAEN! Det drypte nettopp en dråpe på meg, INNI bussen!). I Aksdal har jeg sittet nærmere en time å ventet. Jeg er nemmelig på vei til Odda, og vil annkomme runndt 01:00. P4 har spilt i hørene siden jeg reiste fra Stavanger og selv om det er mange timer igjen, begynner jeg å få gnagsår i hørene... Lurer forresten litt hva som skjedde på Aksdal, for det var ivertfall en veldig aktivitet med RødeKors rundt skogholte der, de hadde til og med med seg hunder. (ENDÅ en dråpe! Får rett og slett flytte meg tror jeg) Vist det pågikk en letningsaksjon syns jeg ivertfall det gikk veldig raskt... tipper det var en øvelse.

Jeg satt, litt tideligere på bussturen, og leste psykologi, men skjønte hinte når det for tredje gang ble tatt opp at det ikke var veldig gunstig å lese, f.eks. pensum, når tankene egentlig var en helt annen plass... Mine tanker er definnitivt en annen plass. Det skal være sagt at jeg gruer meg litt til å være pårørende, istede for pleieren. Det jeg kan trøste meg med er ivertfall at jeg vet han er kommet til en plass der han får en best mulig behandling, i mest mulig koselige omgivelser og at vi i familien vil bli veldig godt ivaretatt...

En narkoman i hvit snipp

Dagen begynte ikke heeelt som planlagt da jeg (etter å la lagt å lest "Rus og Rolex" til kl. 02:00) klarte å karre meg opp for å møte på skolen kl 08:00. Det viste seg nemmelig at vår kjære foreleser (snakker og ser ut som en koselig barnehageonkel) hadde dobbeltbooket seg for dagen, og at det ikke ble forelesning, ei heller noen skikkelig oppgaver. Jeg kunne selvsagt brukt tiden frem til foresingen til Olsvik begynte konstruktivt, meeeen da var det heller kjekkere å gjøre mindre konstruktive ting sammen med min halvveis døve venn (som sannsynligvis burde tatt seg et kurs i arabisk tegnspråk).

Så var tiden kommen til Olaf Olsvik. Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, kanskje spesielt for mennesker som har et veldig snevert syn på narkomane. For som Olsvik så fint poengterte tidelig i foredraget, det er bare 2% av de narkomane som går med heroinknekken i knærne, resten ser man ikke. Boka handler om livet til en suksessfull foretningsmann, som etter tunge tider blir avhengig av tabeletter... Jeg mener at alle har veldig mye å lære av det som mest sannsynlig var begynnelsen på pillemisbruket til Olsvik. Han gikk nemmelig til legen, fikk diagnosen lett deprimert, og legen skrev ut tabletter for å ordne opp i problemet... Men det ordner jo ikke opp i noe som helst problem, det legger bare lokk på det. Hadde legen hatt litt mer tid, kunne han spurt om Olsvik kanskje trengte å prate, kanskje trengte å jobbe seg gjennom tanker og følelser med profesjonell jobb.
Dette er det jeg mener er hovedproblemet i samfunnet, man søker ALLTID en snarvei. Så fort det er mulig tar man den utveien som ses som lettes...ivertfall akkurat der og da. Selv om det fikk problemen til Olsvik til å "forsvinne" der og da, gjorde det ikke pillene det i det lange løp. Han forteller om utrolige historier, utrolige beløp og sinnsyke situasjoner som oppsto på grunn av rus. Han forteller om en historie der han skulle hente sønnen sin på skolen, fordi moren ikke hadde annledning... Han venter og venter på sønnen, til alle er gått. Han ringer da, noe forbanna til henne, og lurer på hva som skjer. "Hvor står du?" Han forteller hvilke skole han står på, og får som svar at det er barneskolen, og at sønnen ikke har gått der på 1 og 1/2 år.

Olsvik har senere lurt litt på hva som hadde skjedd vist legen faktisk hadde tilbydd han noen å snakke med. Som han selv sier; Jeg klandrer ikke legen, lurer bare på hvordan situasjonen hadde vært, om jeg hadde sluppet 15 år i helvette".
Jeg derimot, og dette er mine egne meninger, klandrer legen. Helsevesnet har genereltsett alt for dårlig tid til sine pasienter. De ser ikke på hele mennesker, men bare på spesifikke problemer. Ikke bare klandrer jeg legen, men alle som omgikk Olsvik, eller en hver person som sliter, til hverdags. Vi har alt for dårlig tid til andre mennesker enn oss selv, og det kan få fatale konsekvenser.

Til ettertanke for alle og en hver vil jeg avslutte med noe jeg syns Olsvik poengerte veldig fint;
"Vist noen spør hvordan jeg har det sier jeg alltid: Har du 2 minutter har jeg det helt fint, har du 20 minutter skal du få høre hvordan jeg egentlig har det."