En narkoman i hvit snipp

Dagen begynte ikke heeelt som planlagt da jeg (etter å la lagt å lest "Rus og Rolex" til kl. 02:00) klarte å karre meg opp for å møte på skolen kl 08:00. Det viste seg nemmelig at vår kjære foreleser (snakker og ser ut som en koselig barnehageonkel) hadde dobbeltbooket seg for dagen, og at det ikke ble forelesning, ei heller noen skikkelig oppgaver. Jeg kunne selvsagt brukt tiden frem til foresingen til Olsvik begynte konstruktivt, meeeen da var det heller kjekkere å gjøre mindre konstruktive ting sammen med min halvveis døve venn (som sannsynligvis burde tatt seg et kurs i arabisk tegnspråk).

Så var tiden kommen til Olaf Olsvik. Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, kanskje spesielt for mennesker som har et veldig snevert syn på narkomane. For som Olsvik så fint poengterte tidelig i foredraget, det er bare 2% av de narkomane som går med heroinknekken i knærne, resten ser man ikke. Boka handler om livet til en suksessfull foretningsmann, som etter tunge tider blir avhengig av tabeletter... Jeg mener at alle har veldig mye å lære av det som mest sannsynlig var begynnelsen på pillemisbruket til Olsvik. Han gikk nemmelig til legen, fikk diagnosen lett deprimert, og legen skrev ut tabletter for å ordne opp i problemet... Men det ordner jo ikke opp i noe som helst problem, det legger bare lokk på det. Hadde legen hatt litt mer tid, kunne han spurt om Olsvik kanskje trengte å prate, kanskje trengte å jobbe seg gjennom tanker og følelser med profesjonell jobb.
Dette er det jeg mener er hovedproblemet i samfunnet, man søker ALLTID en snarvei. Så fort det er mulig tar man den utveien som ses som lettes...ivertfall akkurat der og da. Selv om det fikk problemen til Olsvik til å "forsvinne" der og da, gjorde det ikke pillene det i det lange løp. Han forteller om utrolige historier, utrolige beløp og sinnsyke situasjoner som oppsto på grunn av rus. Han forteller om en historie der han skulle hente sønnen sin på skolen, fordi moren ikke hadde annledning... Han venter og venter på sønnen, til alle er gått. Han ringer da, noe forbanna til henne, og lurer på hva som skjer. "Hvor står du?" Han forteller hvilke skole han står på, og får som svar at det er barneskolen, og at sønnen ikke har gått der på 1 og 1/2 år.

Olsvik har senere lurt litt på hva som hadde skjedd vist legen faktisk hadde tilbydd han noen å snakke med. Som han selv sier; Jeg klandrer ikke legen, lurer bare på hvordan situasjonen hadde vært, om jeg hadde sluppet 15 år i helvette".
Jeg derimot, og dette er mine egne meninger, klandrer legen. Helsevesnet har genereltsett alt for dårlig tid til sine pasienter. De ser ikke på hele mennesker, men bare på spesifikke problemer. Ikke bare klandrer jeg legen, men alle som omgikk Olsvik, eller en hver person som sliter, til hverdags. Vi har alt for dårlig tid til andre mennesker enn oss selv, og det kan få fatale konsekvenser.

Til ettertanke for alle og en hver vil jeg avslutte med noe jeg syns Olsvik poengerte veldig fint;
"Vist noen spør hvordan jeg har det sier jeg alltid: Har du 2 minutter har jeg det helt fint, har du 20 minutter skal du få høre hvordan jeg egentlig har det."