SuperMammaen

Torsdag var det klart for hjemreise... Har ikke vært hjemme på en stund, og hadde fått heftige trusler fra mine kjære foreldre at jeg hadde med og komme hjem denne helgen, ellers kom de å hentet meg. Begge barna er flyttet hjemmefra, langt bort nå, og det resulterer i et stort savn.

Det herligste var at mammen min overrasket meg med og komme å hente meg i Aksdal, noe som betydde at jeg slapp å sitte i et mørkt skittent buss skur å vente på bussen, for så og være hjemme i halv ett tiden på natten. I stede satt jeg i en varm bil sammen med min fantastastiske mamma og hadde en veldig god samtale, om alt og ingenting... Jeg kan ikke minne dem begge nok på at de er, sammen med min bror, grunnen til at jeg har klart meg så bra som jeg har. Visst har jeg vært sta og egenrådig, vist har jeg hele veien skulle stå på egne bein. Men når ting ble for tungt å bære, når knærne var nær ved å svikte, da var de der alltid... de støttet meg til jeg igjen hadde stablet meg på beina.

At jeg er et rescilient barn vet jeg, men moren min minnet meg på noe viktig. Allerede ved fødselen viste jeg nemmelig mine evner som en sta jente... ikke alle hadde overlevd det jeg gikk gjennom. Jeg er rett og slett født sta og utålmodig.

Fredagen gikk med til lesing på Odda studentsenter sammen med mitt sukkersøte drops... Jeg vil si deg at jeg har evigmasse respekt for deg, du er en oppegående og klok mann! Du klarer AKKUIRAT det du vil klare du, og det er det INGEN som kan ta fra deg:)

Så nå ligger jeg her da, på tvers av sengen, på det gamle rommet mitt...Spygame surrer i bakgrunnen, og nå skal det soves!