Vene Voss

Jeg kom til Voss som 16 åring. På den tiden var jeg en liten rebell, et uromoment som jeg selv likte å kalle meg. Jeg elsket å provosere folk med mitt utseende, for at de så kunne finne ut at jeg faktisk var en tenkende person med ærlige og fine meninger.

Husker spesielt en episode fra en buss tur til jobb jeg hadde da jeg fremdeles bodde i Odda. Jeg jobbet den siste tiden jeg bodde i Odda på et gartneri, der jeg tilstadighet fikk kommentarer for god service og godt arbeid. På vei til jobb satt jeg på bussen med de faste øreproppene i årene, mens Lars Fredriksen fortalte sitt budskap på en særs bra måte. Jeg banna inni meg når batteriet tok slutt, men det var lite jeg kunne gjøre med det. På den tiden bodde jeg i baggy militærbukser, store hettegensrer, KNALL rødt hår og nagler der jeg fikk plassert dem. Ja, jeg såg kanskje rett og slett litt shabby ut, men var langt derfra. Jeg var ganske langt der ifra faktisk. Jeg gjorde det over snittet bra på skolen, hadde gode venner, var en god venn (hehe,mener jeg selv hvertfall) og brydde meg om mennskene rundt meg (selv om jeg kanskje var litt hard mot mammen i noen tilfeller) Tilbake til bussen satt jeg forsatt med øreproppene i ørene, uten at musikken spilte. Over gangen for meg satte det seg ei dame med en liten jente (tipper hun var rundt en 8 år). I øyekroken ser jeg at damen peker på meg og sier til den lille jenten:
"Sånn som henne, sånn må du ALDRI bli"
(Kommer tilbake til første inntrykk og forhåndsdømming i et seinere innlegg)

På Voss begynte jeg på musikklinjen. Der fant jeg mine likesinnede. Jeg fikk seinere høre at alle andre bare kalte musikkelevene for freakene. Det var vel kanskje det vi var? Vi var annerledes, vi kledde oss som vi ville, vi var kanskje friere i tankemåten og vi hadde alle en felles interesse, musikken. Jeg følte aksept og en tilhørelighet på musikklinjen, og tenkte at sånn er Voss. Hadde et fantastisk 1. år med mange sterke personligheter, og jeg lærte veldig mye om meg selv som person...

Det viste seg at musikklinja ble et for hardt liv for meg, og jeg gikk over til helse og sosial ved Rogne. Jeg var nå begynt å bli litt dreven innen det å bo for meg selv, og trivdes vel sånn passe på Rogne. Det var veldig mange vossinger i klassen, som tidligere hadde gått på skole sammen og kanskje var litt sammensveiset og vanskelig å komme inn på. Dessuten hadde jeg en kjæreste hjemme i Odda som jeg savnet veldig mye og brukte mye av min tid på.
Andre året på, barn og ungdom, ble vi en sammensveist. Elever mot lærere i mange tilfeller. Til tider var de HÅPLØSE og vi fant trøst hos hverandre. Jeg hadde funnet min "klikk" og trivdes greit. Fremdeles var det denne kjæresten hjemme i Odda som tok mye av min tid, og jeg brukte kanskje ikke nok tid på å blir skikkelig kjent med folk, fordi min fremtid lå jo sammen med han.

4 året mitt på Voss...
Jeg begynte på allmen påbygg, hadde med meg en god gjeng av folkene fra BUA, og jeg fikk tidelig god kontakt med de aller aller fleste i klassen. Det var året vi skulle bli russ, og etter et voirs (seinere narch) der nesten hele klassen var samlet var det gjort. Jeg var totalt tapt i min nye klasse. De var fantastiske, de var innkluderende, de var koselige. De ble et til tidvis hardt år, og noen datt av etterhvert...Det 4 året toppet seg med russetiden som bare var en stor fest....
(Vil komme et innlegg senere om den fantastisk klassen og den faktastiske tiden)

Men nå sitter jeg her da, i Odda, alene... Jeg har vært her i nøyaktig 3 dager og jeg savner Voss så det gjør vondt i kroppen. Det var nesten sånn at øynene ble fylt med tårer da jeg så NRK repotasjoen om EkstremsportVEKO. . . Jeg gleder meg alt til å treffe de fantastiske Vossingene igjen.